Problemløsende atferd i arbeid med barn og unge

problemløsende atferd handler om hvordan voksne tenker og handler når de møter utfordrende situasjoner med barn og unge. I stedet for å reagere spontant med kjeft, sanksjoner eller oppgitthet, stopper den voksne opp, analyserer hva som skjer, og leter aktivt etter løsninger sammen med barnet. En slik tilnærming reduserer konflikter, styrker relasjoner og gir barn bedre forutsetninger for å mestre hverdagen både faglig og sosialt.

Når voksne bruker problemløsende atferd, går fokuset bort fra å fjerne uønsket atferd og over til å forstå hvorfor den oppstår, og hvordan miljøet rundt kan legges til rette for mer positiv utvikling. Dette gir et faglig sterkt og menneskelig varmt grunnlag for å jobbe med barn som strever.

Hva menes med problemløsende atferd?

I pedagogisk sammenheng kan problemløsende atferd beskrives som en systematisk måte å håndtere utfordrende situasjoner på. Den voksne:

– observerer hva som faktisk skjer
– prøver å forstå barnets perspektiv
– identifiserer triggere og mønstre
– tester ut konkrete tiltak
– evaluerer og justerer underveis

I stedet for å spørre Hvordan får vi barnet til å slutte?, spør den voksne: Hva prøver barnet å fortelle? og Hva kan vi endre for at barnet skal lykkes bedre?. Dette skiftet i tanker gir mer målrettede tiltak og mindre kamp.

Et enkelt eksempel: Et barn som ofte slår i friminuttet, kan oppleves som aggressivt. En problemløsende tilnærming ser etter sammenhenger: Blir barnet utrygt i store grupper? Mangler det venner å leke med? Misforstår det sosiale spillereglene? Når voksne analyserer situasjonen, kan løsningen være alt fra tettere voksenstøtte, tydeligere struktur, små sosiale treningsøkter eller tilrettelegging i miljøet.

Problemløsende arbeid handler derfor både om relasjon, forståelse og struktur. Barn trenger voksne som er nysgjerrige på årsakene bak atferden, ikke bare reaksjonene på overflaten.

Fra problematferd til mestring og sosial læring

Utfordrende atferd oppstår sjelden uten grunn. Barn som ofte havner i konflikter, trekker seg unna eller utagerer, forsøker som regel å mestre situasjoner som oppleves for vanskelige. Når voksne møter slike uttrykk kun med sanksjoner, kan barnet oppleve skam, motstand og mislykkethet. Det skaper lett en negativ spiral.

Problemløsende atferd snur fokuset mot mestring og læring:

– Barnet ses som en aktør som vil få til, men som mangler ferdigheter, støtte eller trygghet.
– Atferden forstås i lys av utviklingsnivå, erfaringer og rammer i miljøet.
– Løsningene handler om å styrke sosial kompetanse og justere omgivelser, ikke bare å korrigere barnet.

Sosial læring har en sentral plass i dette arbeidet. Barn lærer sosial kompetanse på samme måte som de lærer å lese og skrive: gjennom øvelse, tilbakemeldinger, støtte og tydelige modeller. Voksne som selv viser ro, respekt og åpenhet, gir sterke signaler om hvordan konflikter kan løses.

Et barn som stadig avbryter i samlingsstund, kan for eksempel få hjelp til å trene på å rekke opp hånden, vente på tur og uttrykke behov på en akseptabel måte. Samtidig kan den voksne tilpasse rammene: kortere økter, mer variasjon, tydelige forventninger og pauser ved behov. Slik flyttes fokuset fra problembarn til barn med uløste oppgaver vi hjelper med.

Denne måten å arbeide på skaper et læringsmiljø der barn i større grad opplever:

– forutsigbarhet og struktur
– tydelige, varme voksne
– rom for feil og ny sjanse
– konkrete verktøy for å håndtere følelser og konflikter

Resultatet er mindre problematferd og mer opplevelse av kontroll og trygghet, både for barna og de voksne rundt.

Hvordan jobbe problemløsende i praksis?

For ansatte i barnehage, skole, SFO og fritidsarenaer er behovet for praktiske verktøy stort. Hverdagen er travel, og utfordrende atferd kan tære på både tid og krefter. Derfor er det viktig med enkle, tydelige steg som kan brukes igjen og igjen.

En konkret måte å jobbe på kan beskrives i fem trinn:

1. Ro ned situasjonen
Først må den voksne skape ro både hos seg selv og barnet. Uten ro er det vanskelig å lære noe nytt eller tenke klart. En lav og rolig stemme, fysisk avstand og tydelige, enkle beskjeder gjør det lettere å dempe konflikten.

2. Observer og beskriv
I etterkant setter den voksne ord på hva som faktisk skjedde, uten tolkninger: Når skjedde det? Hvor? Hvem var til stede? Hva gjorde barnet? Hva gjorde de andre? En nøktern beskrivelse gir grunnlag for videre analyse.

3. Analyser årsaker
Her leter den voksne etter mulige triggere: Var barnet slitent, over- eller understimulert? Oppsto misforståelser i leken? Var strukturen uklar? Ofte dukker det opp mønstre, for eksempel: Det skjer alltid ved overgang fra en aktivitet til en annen.

4. Samarbeid med barnet
Barnet inviteres inn i samtalen: Hva skjedde? Hvordan opplevde du det? Hva kunne hjulpet deg neste gang? Barn blir mer motiverte for endring når de opplever å bli hørt. Løsninger som lages sammen, sitter ofte bedre enn tiltak som kommer ovenfra.

5. Test ut tiltak og evaluer
Til slutt prøves konkrete tiltak: endring i plassering, tydeligere rutiner, avtaler om pauser, visuelle hjelpemidler, øving på ord og setninger som kan brukes i vanskelige situasjoner. Etter en periode vurderer man: Har atferden endret seg? Trenger noe justering?

Slik blir utfordrende situasjoner en kilde til læring, ikke bare stress. Over tid bygges en kultur der både barn og voksne tenker: Hvordan kan vi løse dette sammen? i stedet for Hvem har skylden?.

For å jobbe på denne måten trengs både faglig kunnskap og støtte. Mange opplever derfor stor nytte av kurs som kombinerer teori om problematferd med praktiske eksempler og veiledning fra erfarne fagpersoner. Slike tilbud gir trygghet i rollen, styrker forståelsen av hva barn egentlig signaliserer, og gir flere verktøy til å møte krevende situasjoner med ro og struktur.

For ansatte og foreldre som ønsker å utvikle sin kompetanse innen sosialpedagogikk, problematferd og løsningsorientert praksis, kan Kompetansesenter og bedriftshjelp as være et nyttig sted å starte.